 |
||||||||
|
Utsikt mot Vassdalen
Gammel plante 1400 moh
Første gjenfunn på Paras |
Læstadiusvalmuen Av Ivar Heggelund Blandt botanikere er Lars Levi Læstadius' navn godt
kjent gjennom hans plantefunn og botaniske avhandlinger. Navnet hans er
knyttet til et
titalls plantearter
i
Skandinavia, men også til planteslekten
Laestadia, som vokser i mellom- og syd Amerika. Folk flest
kjenner nok ikke så godt til denne siden av Læstadius' virke, men de
fleste har hørt om Læstadiusvalmuen. Det er et velkjent
plantenavn, men en sjeldenhet og en av juvélene i vår flora. Læstadiusvalmuen er endèmisk (stedegen) for Skandinavia. Med andre ord ligger hele den kjente bestand av denne arten innenfor et lite område i grensefjellene Torne lappmark- Troms. Bilder: Alle bildene i kolonnen til venste er fra fjellet Paras der Læstadius opprinnelig fant valmuen i 1832. På dette fjellet ble den ikke gjenfunnet før i 1992. De øvrige bildene er tatt på Markusfjellet i 2012 med nåtidas digitale kameraer.
|
|||||||
|
Læstadiusvalmues historie 1930, Målselv: Funnet på norsk side av grensa på et fjell i Pältsa- Moskkuvarre massivet ved Isdalen, av prof. Rolf Nordhagen. 1931, Nordhagen beskriver den aktuelle valmuen som underarten P. radicatum, ssp. laestadianum 1936, Balsfjord: Funnet på et fjell mellom Tamokdal og Isdalen av Joakim Devold. 1938, Den norske prof. Andreas Horn oppdager at denne planten skiller seg fra de øvrige fjellvalmuene med å ha et avvikende kromosomtall. Læstadiusvalmuen har (sammen med P. lapponicum) kromosomtallet 2n = 56. De øvrige skandinaviske fjellvalmuer har kromosomtallet 2n = 70. 1939 Deretter ble læstadiusvalmuen gitt artsrang av den norske prof. Rolf Nordhagen. Den fikk da det vitenskapelige navnet Papaver laestadianum, (Nordhagen). 1961, Storfjord: En britisk ekspedisjon fra University College of Wales gjør funn av læstadiusvalmue i Sørdalen i Storfjord. 1970, Pältsan i Sverige: Læstadiusvalmuen blir gjenfunnet og kartfestet engang på 1970 tallet, og har i ettertid ofte vært besøkt og fotografert på Pältsan. Dette er en rik lokalitet. Arten vokser også på nabofjellet Moskkugáisa, (E. Ljungstrand perss. medd.). 1984, Storfjord: Noen eksemplarer blir funnet på en elveør i låglandet 1992 Arten blir
gjenfunnet på Paras og i årene etterpå blir det gjort nye funn på andre
fjell i område. Hovedtyngden av bestanden må nå regnes å ligge på den
norske sida av grensa. Det er derimot en fin symbolikk i at læstadiusvalmuen vokser der de tre nordkalottrikene møtes og i hvilke landsdeler læstadianismen har hatt stor betydning for folkelivet. |
||||||||
 |
Litteratur: Engelskjøn, T.1990: Papaver dahlianum, P. laestadianum, P. lapponicum, P. radicatum, s. 82-84 i Gjærevoll, O. (red.): Maps of distribution of Norwegian vascular plants II. Alpine plants. Tapir, Trondheim. Knaben, G. 1959: On the evolution of the Radicatum- group of the Scapiflora papavers as studied in 70 and 56 chromosome spesies. Part A og -B. Opera Botanica 2 og - 3 Heggelund, I. 1993: Nye lokaliteter for læstadiusvalmue (Papaver laestadianum) i Signaldalen. Polarflokken 17 (3): s. 471- 484. Tromsø. Høiland, K. 1975: Planter i fare Utsatte arter i Norge. Nevermo I. 1997: Økofysiologiske studier av Papaver laestadianum (Nordh.) Nordh. Det Matematisk-Naturvitenskapelige Fakultet, Institutt for biologi. Tromsø. |
|||||||
|
||||||||
| I Kvikkjokk Carl Erik Læstadius (1775 – 1817) er Carls sønn fra første ekteskap. Han var med andre ord Lars Levis 25 år eldre halvbror. I 1808 tar han hånd om foreldrene og småbrødrene i Kvikkjokk der han har fått stillingen som kapellan. Han er blitt beskrevet som den mest begavede av brødrene, og venner og lærere hadde spådd ham en framtid som vitenskapsmann. Han var prestevidd og hadde i Uppsala, utenom magistergrad i teologi også studert statskunnskap, historie og filosofi. Han giftet seg i 1806 med Christina Holmbom, datter til ”Vetenskapsakademiens” instrumentmaker, og tok samme år den dårlig betalte stillingen som prest i Kvikkjokk. Han hadde i studietiden begynt å interessere seg for botanikk, og etter at han kom til Kvikkjokk ble han av sin tidligere husvert, Schulthsenheim, oppfordret til å sende ”lappska vekster” til Vitenskapsakademiet. Kvikkjokk var på denne tiden regnet som selve ”paradiset” for lappmarksvekster. På prestegården fikk Lars Levi og den yngre broren Petrus en ganglig oppvekst med arbeid, friluftsliv og undervisning og storebroren var en god forsørger og lærer. Særlig ble de flink i gresk og latin og de fikk også sine første botaniske leksjoner av Carl Erik.
1816 Carl Erik sender guttene på skole til Härnösand dit de gikk de 80 milene til fots. Undervisningen var målrettet mot å utdanne prester. Naturalhistorie var ikke på læreplanen. De fikk 26 riksdaler i ”stipend for samisktalende barn” og 10 riksdaler fra en anonym giver. I et brev sto det: ”En liten gave til Lars Levi og Petrus, Carls sønner. ”Guttene slo opp takkeannonse i Härnöysand den 18 februar 1817. Undervisningen dominertes av teologi, logikk, latin og gresk, og var målrettet mot å utdanne prester. Utenom de nevnte hoveddisipliner undervistes det i hebraisk, historie, geografi, matematikk og fysikk. Naturalhistorie var ikke på læreplanen og det var ingenting ved skolen som kunne oppmuntre interessen for botanikk. 1817 Om sommeren samlet Lars Levi Læstadius vekster i Lule lappmark. Han treffer igjen sitt ungdomssvermeri i Kvikkjokk. Carl Erik ble også engasjert som meteorologisk observatør. Han fikk tilsendt 2 kvikksølv termometer i 1816. I en kort periode ble inntekten øket med 66 riksd. 32 sh. pr. år. Da han døde av lungetuberkulose allerede den 7. juli 1817 etterlot seg kone og 6 barn. Verdien i boet beløp seg til knappe 900 riksd. 1819 På russetur! Lars Levi ble ferdig med gymnaset i Härnösand, men ventet et år på Petrus. Etter vår terminens slutt la han, for egne oppsparte midler, pluss 10 riksdaler fra Casström, ut på en botanisk ekskursjon, til fots gjennom Ångermannsland, Medelpad, Jämtland og over til Trondheim, opp gjennom Nordland til Rana og tilbake til Arjeplog. Han skrev under turen en reiseberetning som 20 år senere gikk som føljetong i noen nummer av en Umeå avis. 1820 Reiste til universitetet i Uppsala sammen med broren Petrus. 1821 Lars Levi søkte om økonomisk støtte til å foreta en reise i Lule lappmark, og den ble innvilget på Göran Wahlenbergs rekomasjon. Av en ramme på 400 riksdaler fikk Lars Levi 125, det vil si at han alene fikk 33% av det samlede budsjett til naturvitenskaplige reiser innom Sverige. Tildelingen viste at utforskningen av de dårlig kjente nordområdene ble sett på som viktig på den tida. Det vakte også oppsikt at en ung student fikk et så stort beløp til rådighet. Det utviklet seg et livslangt samarbeid og vennskap mellom professor Wahlenberg og Lars Levi og de utfylte hverandre i arbeidet med å oppdage og beskrive nye nordlige og østlige arter. I mange år kunne Læstadius nyte anerkjennelse og godvilje fra "Kungliga Vetenskapsakademien" og han mottok rundhåndete beløp for å utforske flora, fauna og geologi i lappmarkene. Han var i alle henseener "tjenlig og skicklig", og "ingen gjør så mycket før så lite som Læstadius", var akademiets begrunnelse. Resultatet av reisen i Lule lappmark ble publisert i VAH 1822. Nye art for Sverige var Carex bicolor (kvitstarr), en del andre Carex arter, Luzula arctica (snøfrytle) og Stellaria calychanta x longifolia (en hybrid med fjellstjerneblom). Han fant også en rekke arter som da var nye for lappmarkene so m tileks. Utricularia minor (småblærerot). Vastenjaure var reisemålet. Dit kom han aldri. Sommeren kom sent dette året og etter å ha kommet sjøveien til Luleå, stoppet han opp ei uke i Luleå- Råneå området, mens han ventet på at engene skulle grønnes. Her samlet han en del Salix arter, som han 37 år senere tok fram fra sitt herbarium for å greie ut i varieteer og hybrider. I et brev til rektor Backmann i Luleå (Pajala, 6. mars 1858, skriver han: Mellom nystaden og gammelstaden i Luleå, har jeg i 1821 tatt Salix phylicifolia (grønnvier), hvilken proff. Wahlenberg erkjenner å være S. majalis, og som oppførtes i hans ”Flora suedtica” som en varietet til hans S. phylicifolia, hvilket nu atter er ”Friesen’s” og Hartmanns S. nigricans. Vi får her et innblikk i den store salixkrigen som pågikk under mange desennier. Hva Læstadius fant var trolig etter nåtidens termologi kryssningen S. myrsinifolia x phylicifolia, altså en av de utallige hybridene. Ferden gikk så med båt opp Luleelven og etter en uke var de nådd fram til Jokkmokk. Ved framkomsten til Kvikkjokk den 4. juli lå snøen ennå i djupe skavler og først 20. juli våget han å legge i vei til Virihaure og Alkavarre, men uværet drev han tilbake til Kvikkjokk. Mellom den 8- og 12 august kom sommeren og den ble intensivt utnyttet. I begynnelsen av september hadde snø og frost allerede fordervet all vegetasjon selv nede i Kvikkjokk. Returen til Luleå gikk fort, men en langvarig sønnavind gjorde at båtturen til Stockholm tok 9 uker. Da han i desember nådde fram til Uppsala var høstterminen som på denne tiden varte fra 1. oktober til 27. november alt over. Det ble en hel høsttermin på Bottenviken for Læstadius som dertil plagdes med sjøsyke. I reisebeskrivelsen fra denne turen funderer Lars Levi over jordbrukets vilkår i Lappmarken, og han propaganderer for myrdyrking. Han skriver oppgaver over kildevanns temperaturer og meteorologiske funderinger. Han legger fram mineralprøver og en stor vekstsamling som til dels spres utover Europa.
1822 Læstadius navn var alt på denne tiden godt kjent blant de fremste naturforskerne i landet og hans gjøremål ble fulgt med interesse av disse. Dette året fortsatte Lars Levi sine teologiske studier, og han fikk også tid til å gå på forelesninger i naturvitenskap hos medisineren, geologen og botanikeren Göran Wahlenberg. Han var på denne tiden Sveriges fremste botaniker og i 1829 inntok han den lærestol som engang var Linnes. Wahlenberg kom til å ha avgjørende betydning på Lars Levi’s utvikling innen botanikken. Han viste hele livet en faderlig omsorg for Lars Levi og hans familie. Læstadius gikk også på forelesninger hos fysikeren Normark. Blant emnene var for eksempel optikk og meteorologi. Reisen til Skåne. I 1822 fikk Lars Levi 100 riks-d. i støtte til en reise til Skåne som Wahlenbergs felt- assistent og tegner. De skulle søke og modellere illustrasjoner til det store bokverket ”Svensk botanikk”. Reisen startet 3. juni og varte til 23. sept. og ble vellykket gjennomført. De rakk å tegne ca 60 arter og fant også arter som var ny for Skåne, som Campanula rapunculuides (ugressklokke), Saxifraga hirculus (myrsildre) og Arundo baltica (bergrørkvein). 1823 Boka "Allmenne oppodlinger i lappmarken" ble trykket i 1824. I vårterminen 1823 sluttet Wahlenberg sine forelesninger. Lars Levi reiste da via Stockholm rett hjem til foreldrene. Brev til Wahlenberg datert Arjeplog 19. sept: Lars Levi har i Stockholm truffet Berzelius, og har av ham fått låne et av Akademiets nye barometrer. Selv hadde han kjøpt et termometer. Det nevnes ikke noe om vekstfunn eller lange ekskursjoner, men han hadde undersøkt fjellet Istjak. Han sender noen tegninger beregnet for bokverket Svensk botanikk og nevner Ranunculus lapponicus (lappsoleie) og Salix glauca (sølvvier). I VAH 1824 finnes funn av Ramus frangula (trollhegg eller geitved?, navnet er antakelig feilstavet) i Arvidsaure og i et upub. notat Erigeron mueller, nå E. acris (bakkestjerne) på fjellet Istjak. I 1823 skriver Lars Levi artikkelen ”Annmerkninger og upgifter anrørande vattenminskingen ved Sverges kyst”, i VAH. Han notere eldre folks fortellinger om vannstanden. Han trekker ingen konklusjon og bruker det nøytrale ordet ”vattenstånd”. 1824 Mora dør. Et løfte til mora om å la seg prestvie kan være årsaken til at han endrer planene. Lars Levi søker via Wahlenberg VA om støtte til en reise gjennom Ångermannsland, sørlige lappmarker og deler av Medelpad for å registrere planter, jordsmonn, bergarter, fornminner og lage tegninger av disse. Han får 150 riksd. og leverer fossile trestykker. Han finner Botryhcium virginianum (stormarinøkkel) og Epipogium aphyllum (marisko). Han oppgir nord - og sørgrenser. Nevner funn av Gentiana nivalis (snøsøte). Funderer over nytten og tolkning av indikatorplanter og vil prøve å vise den praktiske betydningen av vitenskapen. Får god kritikk av Vickström og Wahlenberg. Leverte 17 tegninger. I oktober kommer Lars Levi og broren Petrus til Härnösand for å prestevies. Fra slutten av oktober til begynnelsen av februar 1825 var Lars Levi i Uppsala. 1825 I et brev til Wahlenberg datert 21. desember 1825, sendes vekster som er samlet i Norge, Kvikkjokk og Arjeplog. Han undersøker en stor del av fjellene i Pite lappmark, men resultatet ble magert på grunn av det dårlige været. Han sender Wahlenberg planten Saxifraga aizoides (gulsildre) og ber han felle et omdømme, (eller skal det være Saxifraga aizoon ? som læstadius fant ved Balvatn i Nordland og som han selv beskrev. Gulsildre er derimot en svært vanlig plante). Han tegner 14 figurer for Svensk botanikk. Han finner Arnica alpina (fjellsolblom), Lycnis apetala, nå Melandrium apetalum (blindurt), Chamorhzis alpina (fjellkurle), Saxifraga ceaspitosa (tuesildre) og Agrostic algida (trolig snøgras?). I Karesuando 1826 Lars Levi blir innsatt som prest i Karesuanto. Stedet fikk sin kirke i 1814. Distriktet hadde knapt 800 innbyggere hvorav ca. 600 var flyttsamer. Her skulle han virke i 23 år. Lønna var 50 riksdaler og 25 tønner korn. Av sine soknebarn skulle han i tiende få: 50 kg smør, 600 kg reinkjøtt, 200 kg tørrfisk, 140 reintunger, 90 reinoster og 188 par lapphansker. Prestegårdsjorda var beregnet å gi 5 tønner korn, for til 5 kyr, noen sauer og en hest. Tiende ble solgt på markede i Kengis (14 mil unna), hvor han også måtte fare for å kjøpe skrivepapir, penner og krutt. Kaffe og tobakk gikk det an å få fra Norge. Om vinteren kom posten en gang i måneden. Særlig de15 første årene hadde han i tillegg inntekt fra vitenskapelige oppdrag for VA. Han drev meterologiske målinger og fanget og registrete fiske-, dyre- og fuglearter og solgte lapska vekster. Botanikken fikk han tid til mens sognebarna fulgte med reinflokkene til sommerbeitene i Norge. 1827 På vår/ vinteren dro Lars Levi til Jokkmokk for å hente sin blivende hustru, Brita Kaisa Alstadius, fra Peraure, et stykke sør for Kvikkjokk. I følge Härnösandsposten skal vielsen ha funnet sted i mars 1827, men i følge kirkeboka i Karesuanto den 1. april 1827. I brev til Wahlenberg datert 24. juli 1827 beklager han det dårlige resultatet fra sommerens ekskursjoner med at "jag som har fallit på det oråd at taga mej hustru og redan hunnit så långt at jag har fått en arving har ikke hatt hverken tid eller mulighet til noe utenom det nødvendige". Den omstendighet at datteren, Ellonora, fødtes allerede den 9. april 1827, har gitt anledning til atskillige syrlige kommentarer. I selskap med lensmann Grape drar Læstadius til ”de norska fjällen” ved Lyngen-fjorden. Av plantefunn nevner han en ny starrart som står nær C. ustulata, nå C. atrofusca ssp. misandra (dubbestarr). 1829 I juli dette året var Læstadius på ny i Lyngen-trakten. Av Wahlenberg hadde han mottatt en understøttelse på 50 riksdaler. I tillegg fikk han 66 riks-d, 32 sh. fra landbruksakademiet for å samle frø og røtter av fjellvekster. 1830 Også dette året gikk turen til Lyngsfjellene, denne gang sammen med den finske botanikeren J. E. Wirén fra Helsingfors. Målet var Tromsø, men turen måtte avbrytes i Lyngen på grunn av været. 1831 Dette året gikk ferden helt til Tromsø i selskap med entomologen Per Magnus Frigelius, lensmann Grape og herrene Wilhelm von Wright og Carl Fredrik Stenius. Mot hagl og krutt hyrte de samer som bærere fra Kilpisjervi. Den 10 juli ankom de Lyngen og den 14 juli var de nådd fram til Tromsø. Trolig var det på denne turen han fant planten han etiketterte som "Papaver nudicaule" og som 92 år seinere senere, i 1939 ble beskrevet som Papaver laestadianum ”Læstadiusvalmuen” av nordmannen Rolf Nordhagen. Hans botaniske skrift "Loca parallela" var ferdig skrevet den 27 juli, men ikke offentliggjort før i 1839. Her skriver han ”Solen, oculus mundi- er framfør alt årsaken til den arktiske floraens særpreg og særstilling. ”Sommerens uavbrutte lysflom gir fjellplantene de største og vakreste blomstene. Deres farger blir klarere, mer lysende og mer intensive enn i sørligere strøk.” Dette året sender Læstadius et brev om lappmarkenes fiskearter til Sven Nilson og får til gjengjel en hagle fra ham. 1832 Lars Levi mottar Linné stipendet på 200 riksdaler. Seinere blir han alvorlig syk og ligger 5 uker i nervefeber. Wahlberg besøker Karesuando og får servert ”Islandsmossa.” (matrett basert på lav) Faren, Carl Læstadius dør. Han oppnår den æresbevisning å bli innvalgt som medlem av ”Botanical Society of Edinburgh.” Han leverer belegg av valmuen fra Paras. 1834 Lars Levi Læstadius skriver i et brev at han er skyldfri! 1836 Mottar utmerkelsen ”Ledamot av Botaniska sällskapet i Edinburgh” 1838 Den franske La Recherche ekspedisjonen blir satt i verk av Kong Louis Philippe. Læstadius forbindelse med franskmennene ble til stor nytte for ham. Det bedret økonomien og ga han en anledning til å studere, skrive og ferdiggjøre boka "fragmenter ur lappska mytologien". Det ga han også en verdifull ordensdekorasjon. Ekspedisjonen med korvetten La Recherche pågikk i årene 38, 39 og 40, med utgang fra Reykjavik, Hammerfest og Arkhangelsk), og ble finansiert av den franske staten. Under turen fra Nordkapp til Spitsbergen skulle vanntemperaturer og havstrømmer undersøkes. På Spitsbergen skulle de blant mye annet studere kroppstemperaturen på dyr i vinterdvale. Kunstnere skulle med virkelighetstro tegninger (Eugene Giraud) lage plansjer og forevige ekspedisjonens resultater. I det store bokverket på 17 bind som ble trykt på grunnlag av ekspedisjonens resultater nevnes Læstadius navn blant storheter som Alexander von Humbolt, Gauss, Örsted og von Baer. Dette er det største og mest imponerende bokverk som finns om Norden, skriver bokhandler Karl Børjesson! Læstadius var ikke med på sjøreisen til Svalbard, men møtte ekspedisjonen i Alta. Den 12. august 1838 forretter Læstadius skriftemål på finsk i Kåfjord nye kirke. Ekspedisjonen ankom Hammerfest fra Spitsbergen, 12. august. Etter å ha arrangert et avskjedsball dro en del av forskerne landveien sørover sammen med Læstadius. Den 29 august dro de fra Kåfjord med 12 kløvhester lastet med blant annet 30 kanner vin og konjakk. Etter 4 dager rastet de i 24 timer i Kautokeino. Den 5 september nådde de til Karesuando. Reisen ble beregnet å koste 1000 riksdaler. I “Handbok I Skandinaviens flora, opplag 1838 har Hartmann tatt med Læstadius beverbær Rubus castoreus (Laest) Hartmann. Etter 1838 foretok ikke Læstadius noen lengre botanisk ekskursjoner. Brevkontakten med Wahlenberg, Fries og Hartmann opphørte. 1839 Han sendte inn en for vitenskapen ny art, en utstoppet rødmus (Myodes rutilus). Sønnen Levi dør. Han botaniske verk "Loca parallela" blir trykt. Han blir medlem av ”Kungliga Vetenskaps societeten i Uppsala” 1840 Sender in manuskriptene ”Skandinaviske former av Cochlearia slektet” (skjørbuksurt arter) og "Salix" (vierartene). 1841 Mottar den "Franske Æreslegionens Ridderkors" av Louis Philippe. ”Wester- og Norrbottens läns tidning” trykker beretningen fra hans botaniske studiereise i 1819. Han sender inn belegg av Epilobium nutans (Fr.) (setermjølke). 1842 Han blir alvorlig syk og stiller selv diagnosen ”lungsot”. Han oppnår resultater med avholdsbevegelsen, Per Johnson Pilto gir avholdsløfte. Læstadius søker prestestillingen i Pajala. 1843 Han reiser til Härnösand for å forberede seg på pastoral ekssamen. Skriver disputasjon avhandlingen Crapula mundi eller: ”Verdens rus eller sjelens smittesomme sykdom, hvis årsak som er skjult under skinnet av frihet i moralsk trelldom, hvis symptoner, som viser seg i folkets opprørs bevegelser, og hvis sørgelige utgang i åndelig død, er påvist av Lars Levi Læstadius. 1844 Læstadius møter kvinnen Maria som har ent vesen og ideologi som gjør sterkt inntrykk på han. På den botaniske siden begynner han å brevveksle med Carl Hartmann jr. 1845 Han diskuterer salixarten Salix subhastata (Laest) (ullvier) og Anderssons utgivelse "Salices Lapponiae" (en bok om nordlige vierarter). Med støtten han fikk fra den franske "Recherche- ekspedisjonen" ga han dette året ut avhandlingen "Fragmenter ur lappiska mytologien". Det var en nøytral og vitenskapelig beskrivelse av den gamle samiske gudelæren. I den prøver han å rette opp de mistolkninger som tidligere var begått av de prester og misjonerer "hvars uppgift var at bekempa den". Læstadius hadde sett med misnøye på at misjoneringen utslettet alle spor etter den gamle samiske gudetroen som de naturlig nok betraktet som hedendom. 1846 To av hans beskrevne arter, Molina distans – reptans (Laest) (blåtopp). og Ranunculus acris var. nothus (Laest) (fjellengsoleie) blir tatt med i ”Svensk og Norsk ekursjonsflora opplag 1.” 1848 Februar revolusjonen i Frankrike. I Pajala 1849 Han overtar Pajala soknekall i mars. En av han beskreven art Orchis traunsteineri ssp. latifolia (Laest) (lappmarihand) blir tatt med i "Handbok i Skand. flora, opplag 5” av Hartmann. 1850 Han sender inn manuskriptet ”De i Sverige forekommende arter av Sparganium” (piggknopp) som blir trykt i Bot. not. 1851 Walhenberg dør og som etterfølger blir Areschough valgt med 15 av 21 stemmer, Læstadius får 3 stemmer. Hartmanns sønn kommer til Kengis (Pajala) som tolk for en italiensk botaniker, F. Parlatore. 1852 I Norge skjer Kautokeino opprøret 8 november. Læstadius blir nedbrutt av hendelsen. To av hans arter blir tatt med i SVA’ oversikt. Sparganium glomeratum (Laest) in schad.(nøstepiggknopp) og S. hyperboreum (Laest) in Schad. Beurling, P. J. (fjellpiggknopp) 1853 Læstadius uttrykker at han regner med 3 arter Sparganium inklusiv hans egen S. hyperboreum. Den vurderingen står seg godt den dag i dag. 1854 – 1855 – 1856 I dette og de 3 følgende år ble det trykket flere botaniske avhandlinger på det systematiske området. Disse kom inn i ”Botaniske notiser” (Lund.) "Om generis Betulae"(bjørk). Videre publiserer han "Anmerkninger om Gnapalium silvaticum" (skoggråurt) og ”Anmerkninger om de former av Triticum (Slekta hvete i grasfamilien) som forekommer i Norden,” på den tida opp til 20 arter, nå bare én: hvete. Han foreslår dyrkning og foredling av Elymus mutabilis (finnmarkkveke) fordi kornene er så store. I Bot. not. skriver han ”Några anmerkninger om Scirpus lacustris (sjøsivaks) (som vokser i Pajala, men ikke på norsk side i nord). I Juli og August skriver han at han er ledig for botanikken. 1857 Begynner å brevveksle med N. J. Andersson, nevner sin Carex chordorrhiza var. sphagnicola (Laest) Fr., (strengstarr). I ”Utdrag av et brev” redegjør han omkring Sagittaria, (pilblad). 1858 Skriver ”Anmerkninger om vegetasjonen i Karesuando og Enontekis” og sender den til Wahlberg. Læstadius reiser til Stockholm for sine øynes skyld og møter der Andersson personlig. To av hans beskrevne arter, Myriophyllum squamosum (Laest) (kamtusenblad) og Lycopodium clavatum var. lagopus (Laest) Hartmann (mjuk kråkefot), blir tatt med i "Handbok i Skand. flora, opplag 7". Han publiserer ”Om formene av Luzula campestris og arcuata" (markfrytle og buefrytle) i Bot. Not. Videre i Bot. Not. "Anmerkninger om Nuphar (nøkkeroser), Thalictrum (frøstjerner) og Juncus (siv)". Angående Thalictrum får Læstadius rett og Nuphar- artikkelen blir oversatt til tysk av A. E. Fürnrohr og Robert Caspary. De følger i Læstadius fotspor (1868) for å finne igjen Nuphar formene. 1859 I brev til Carl Hartmann jr. 29/7 redegjør Læstadius for noen merkelige former av Equisetum (sneller). Han får støtte for sitt syn på ”artmakere” om enkelte av samtidas botanikere som beskrev flest mulig nye arter av det som i ettertid betraktes som hybrider og varitéer. 1860 Brevet til Andersson den 30 mai er det siste (oppbevarte) brev til en naturforsker. 1861 Lars Levi Læstadius døde. En av hans vitenskapskolleger skrev: ”Som en rett linnéan gikk han bort mens naturen låg i vinterdvale, når frosten låg tung over Torne og Muonio elver. Sønnen Lorens formidlet det slik fra sin hjemmeværende søster. Hon sade at han døtt med gledje ock haft mycket att säga, men kunnat föga tala. |
||||||||
