Høymol, vanlig Rumex longifolius
Synonym: R. domesticus Hartm.
 |
Silljojuopmu |
 |
Gårdsskräppa |
 |
By-Skræppe |
 |
Hevonhierakka |
 |
Njoli |
 |
Northern Dock |
 |
Gemüse-Ampfer |
Rumex - Latinsk navn på syre hos Plautus, d. 184 f.Kr.
longifolius - Med lange blad.
Boreal / Eurasian
Høgde: 50- 120 cm
Vanlig i Troms og Finnmark
Dato:
Kommune: Nordreisa
Høgde o. h:
Arter som ligner:
Andre arter på bildet: Ryllik, balderbrå
Skillekarakterer:
Medisinsk bruk:
VIRKESTOFFER
Hovedvirkestoffene i høymol er antrakinone glykosider, garvestoffer og oksalsyre. Roten inneholder mye karbohydrater og bladene har et høyt innhold av vitamin C.
VIRKNING
Utrensende, avgiftende, mildt avførende, galledrivende, leverstyrkende, appetittvekkende, magestyrkende, styrker næringsopptaket, urindrivende, astringerende (sammentrekkende), antibakteriell, blodrensende, blodstyrkende, gjenskaper hudens vitalitet, bloddannende ved anemi, betennelseshemmende, febersenkende og kan forhindre skjørbuk.
BRUKES VED
Høymol har tradisjonelt vært anvendt ved sår, brannsår, forstoppelse, diaré, hard mage, gulsott, uteblitt menstruasjon, gikt, verkende ledd, blodforgiftning, kløe og irritert hud.
Kan også brukes mot kløe etter brennmanet og brennesle
ANNET
Vanlig høymol er svært lite brukt i dagens urtemedisin, men det finnes en del beskrivelser av tradisjonell anvendelse av denne urten, både til mat og medisin.
Innen folkemedisinen var det særlig roten som ble brukt, og da primært til sårbehandling. Man kunne lage salve av oppraspet rot av høymol i sur eller søt fløte, eller alternativt i rømme. Denne salven ble brukt på alle typer sår, men særlig på brannsår. I avskrifter etter Henrik Harpestreng fra 1300-tallet står det at roten av høymol ble trukket i vin, som ble drukket mot diaré, mens et avkok av roten skulle virke mot forstoppelse. Høymolrot er også blitt brukt mot hard mage, gulsott og uteblitt menstruasjon.