Floristiske undersøkelser i vernede områder i Nord Troms
Ivar Heggelund Rotsundveien 32, 9153 Rotsund
I litteraturen finner en noen rapporterte funn:
Torstein Engekskjøn botaniserte på Spåkenes i 1986 og 1996, lappmarihand, bladsveve, trådtjønnaks
Mari Aasen 1996, balderbrå
Ole Isak Solbakken i 2001, prakthjelm
Geir Gaarder i 2009, engmarihand, blystarr
Stein Erik Lunde i 2012, huldreblom, olavsstake, småblærerot.
Arten var ikke kjent fra området tidligere. Den er sjelden så langt nord og bare funnet en gang tidligere i Nordreisa kommune, ved Strømfjordnes, (Gaarder 2009). Småhavgras er heller ikke funnet lengre østover i landet. På Spåkenesøra vokser planten i tette enger over et stort område fra Biarnes og ca halvannen km vestover. Hvis en regner med at dette havgrasbeltet er 150 m bredt gir det et areal på 240 da. Dette er da antakelig blant de rikeste lokalitetene i Nord Norge. Ved normal vannstand står plantene på ca en halv meters djupte ved flo sjø. Det meste av døgnet fell stranda tørr, men småhavgraset foretrekker forsenkninger i leira der det blir stående noen centimeter vann også ved fjære sjø. Plantene var små men hadde blomst og frukt da de ble funnet den 10 juli. Havgras er en viktig beiteplante for fugler og selv om plantene er småvokste så langt nord gir de nok et viktig næringstilskudd under høsttrekket.
Allerede i juli begynner bestanden å skrumpe inn på grunn av at store arealer blir "harvet" ned av tett i tett med ørsmå fjæremarkruker (bilde). Havgraset kan da bli slammet ned, begravd og også befengt med et grønt "sli?" en grønnalge. Enkelte steder helt oppe i fjæra kan småhavgraset vokse så tett at det danner matter (bilde).
Smalålegras Zostera angustifolia
Arten var ikke kjent fra område tidligere. I Troms er smalålegras
tidligere ikke funnet lengre øst enn Ullsfjord/ Karlsøy. I Finnmark er
det funnet i Porsanger og Varangerbotn.
På Spåkenesøra vokser arten rikelig på flere steder. På grunt vann står
den spesielt i forsenkede "renner" der det siste av sjøvannet dreneres
ut ved fjære sjø. På litt djupere vann er plantene større og danner
ålegrasenger, i alle fall ned til 2,5 meters djupte ved flo sjø. Disse
engene finnes fra Biarnes, går ca 150 meter utafor Skogholmen og
strekker seg ca 1,5 km vestover. De er ikke sammenhengende, men gjerne
i felter på 20 x 20 meter. Samlet dekker de et meget stort areal og er
antakelig blant de største i Nord Norge. Ålegraset hadde tett med bitte
små sneglehus, bare ca 2 mm lange, på bladene. Det var ikke mulig for
meg å følge ålegraset lengre ut fordi jeg ikke hadde båt, så det er
foreløpig uvisst om det også vokser på djupere vann. En finner også i
land drevne ålegras langs stranda som bølgene har slitt løs. I følge
litteraturen blir ålegraset beitet av svaner og gjess og er kanskje
næring for den store gravand (fagergås) bestanden i reservatet?
Det må nevnes at "vanlig" ålegras Zostera marina er funnet en gang i
Storneshavn i Nordreisa, (Ivar Henning Jensen 1983). Dette er like så
sjeldent her nord og de to har tidvis vært regnet som varianter av samme
art. Jeg har foreløpig bestemt mitt funn til Z. angustifolia fordi det
sammenfaller mest med det, (jamnf. Benum 58), og bladene er smale og
har bare 3 nerver.
Største delen av bestanden vokser på de små ørene og strandengene øst for Komandantodden. Saltbendel er i seinere tid bare registrert en gang i Nordreisa, pussig nok på min egen eiendom i Rotsundelv, hvor den ble funnet av Reidar Elven og Målfrid Fjelland i 1981, (Adb). Tidligere, i 1936, er den funnet "utenfor Jubelen" i Nordreisa av Yngvar Mejland. I Finnmark er den kjent fra Altafjorden og Sør Varanger. Av andre "nye" arter i strandsonen på Spåkenesøra kan nevnes kildeurt og paddesiv. De er ikke funnet her tidligere, men viser seg å være vanlig langs fjæra i Rotsundet.
Denne arten er ikke vanlig her nord og har bare 3 funn i kommunen i følge Artsdatabanken. Den er funnet på Spåkenes tidligere, men er tatt med her fordi den nå vokser tallrikt flere steder langs fjæra. Den er også funnet ved Langslett i Rotsundelv, (Heggelund 2014), men er nå trolig gått ut der. På Spåkenes virker det nå å være en livskraftig bestand.
Både på Skogholmen og på fastlandssida er landskapet i forandring på grunn av at bølger og regnvann vasker ut leirjorda slik at rottorva brekker opp og sklir ned på stranda. De største torvflakene kan være opp ti 10 x 10 meter. Bruddflatene gir gode forhold for reirplasser til hulerugere som gravand. I alle fall i 2008 var det også reir av jordugle på Skogholmen. BILDER
Fugleliv
Reservatet er primært opprettet på grunn av fuglelivet og det er bygget ei fuglekikkerbu oppe på melen. Mellom trekkene er fuglelivet ganske ordinært, men bestanden av hekkende gravand har vært stor. Av andre fugler en ofte ser er sandlo, rødstilk, småspove, hegre, tyvjo, ærfugl, havørn, terner og måker. Spesielt i fugleunge tida blir området "beitet" av havørn. Den har 2-3 faste utkikksposter i trær på fastlandssida hvor den sitter og skanner fjæreområdet for fugl og fisk. Etter midten av juli kommer den ikke så ofte til området lengre. BILDER
Historie Lilleholmen var i 1791 brukt som rettersted der det foregikk to halshugninger. Grava er markert med en steinring.
Noen gode plantefunn like utafor reservatet
Reservatgrensa følger stort sett fjæra det lengste stykket. Før en kommer dit passere en gjennom en interessant flora som nå er bedre undersøkt. Her er nevnt noen av de beste funnene.
Denne vakre orkidéen vokser på flere av myrene på Spåkenes og i 2016 var det samlet ca 100 eksemplarer. Den er også funnet på Karlsøy som ligger litt lengre nord. Engmarihand er det nyeste tilskuddet til Nordreisas orkidéflora og den ble første gang funnet på Kvitmyra, ca 1 km lengre vest, av Geir Gaarder, (Gaarder 2009).
Denne vokser på en litt tørrere del ytterst i kanten av Stormyra. Planten lengst til venstre er usedvanlig svær (37cm), har engmarihandleppe, prikker på bladene og trenger og utredes nøyere. Andre arter på Stormyra er blystarr, trådstarr, snipestarr og røsslyng.
Den 2. september 2012 fant Stein Erik Lunde den svært sjeldne orkidéen huldreblom nær E6 ved Spåkenes. Spesielt er den uhyre sjelden ved kysten. Navnet har planten fått fordi den akkurat som huldra oppholder seg mest blant de underjordiske. Den kan skjule seg årevis nedenunder mens den samler næring og krefter til å titte opp, vise seg fram og spre sine gener. Den er bleik, har ikke bladgrønt og trenger derfor ikke mye sollys. På mange måter en mystisk plante.
Planten ble oppdaget av Olav Skogmo, Rotsund. Da den lille vakre planten blomstret rikelig opp flere steder i skogen tidlig i mai 2016 ble han nysgjerrig og tok kontakt med botanikeramatører for å få vite hva den het. Den vokste like utafor hagegjerdet, men også ute i skogen. Den er bare blitt observert de senere år.
Ble opprettet 28. november 1986 og har et areal på 80 km2. En stor del er høgfjell med ur og store flater med steinblokker. Hele område ligger over skoggrensen. Berggrunnen er ofte reinskurt av is og vann og i dalene er det avsetninger i form av morener og steinhauger. Adkomsten via Guolasjávri er nå blitt enklere etter at det er tilrettelagt for turisttrafikk spesielt til Finnlands høgeste punkt som ligger i sørhellinga av Háldi.
Kløftstarr Carex holostoma Rødlistekategori - sårbar VU, vokste fåtallig i sprekker på svabergene og i kanten av fuktige groper.
Høgfjellsklokke Campanula uniflora på små grusavleiringer mellom steinblokker på kanten av topplatået.
Reinstarr Carex arctogena i tette og glisne tuer på fuktig, tuete gressmark ved vannsig.
Agnorstarr Carex microglochin, en enslig tue med ca 30 eksemplarer på samme sted som reinstarr.
En røyskattunge lagde show med å gjøre saltoer og med å ville leke med et kull rypekyllinger.
Issoleie Ranunculus glacialis. Rødlistekategori - nær truet NT, vokser her og der over hele området og virker ikke å være truet i Troms.
Fjellpestrot Petasites frigidus, vanlig men spredt særlig ved og i bekker og overrislet mark.
Bekkesildre Saxifraga rivularis, spredt på skyggefulle og våte steder.
I Čoalbmevággi ble det også funnet mer av det sjeldne kløftstarret. Videre fant vi reinstarr, dvergsyre, evjesoleie, lodnemyrklegg, brannmyrklegg og innlandsformen av saftstjerneblom Stellaria crassifolia var. paludosa (laest). Området er tidligere besøkt av E. Jørgensen 1893, og Y. Mejland 1933 og 1939, og det foreligger en del registreringer, særlig fra østsida av dalen.
Av rovfugler ble det sett tårnfalk og fjellvåk.
02.10.2016